Hilsen fra onkel reisende Mac

Generelt er zambierne veldig hyggelige og imøtekommende. Spør en hvilken som helst på gaten om hva som helst, så får en svar. Og en får et langt svar. Kortfatthet er ikke eksisterende. Etter å ha vært en tur i kamwala'en med en kollega (altomfattende marked i byen) prøvde vi å finne ut hvilken av de unummererte eller umerkede bussene vi skulle ta hjem. Fremdeles ustø i Nyanja, bevitnet jeg hefitge gestikuleringer, latter og skravling i flere minutter da hun spurte noen tilfeldige til råds. Men neida. De visste ikke hvor bussen gikk fra, men var oppriktig bekymret for at hun tok meg med ut i solen når den var så sterk og ba henne ta meg med i en taxi før jeg kom til å bli knallrød. Et par til lignende episoder, så fant vi til slutt en buss som skulle i vår retning. Vi presset oss ned i setet, venter til den ble helt full og vi rullet avgårde.

Le office

På kontoret er det litt likedan. Jeg spør et spørsmål og får en lang historie om noe helt annet tilbake sammen med svaret. Men spør jeg noen om de har planer for helgen så ler de fleste litt uforstående. Og da jeg spurte hva god helg var på Nyanja, ble jeg fortalt at det ikke finnes. Men om man fortsetter å stille de litt rare spørsmålene, så finner en til slutt noen som forstår hva du egentlig spør om og en plan for helgen kan legges. Så denne helgen har det sosiale begynt å løsne og godt er det!

Ute og danser på Polo grill

Andre dager er ikke like fylt av fart og mennesker, men det gjør ikke noe når dyrelivet er like oppsøkende og snakkesalig.

Hver morgen mellom 8 og 9 kommer han her og kakker på vinduet mitt og jeg synes det er riktig så trivelig at han er trofast til morgenritualet.

Ukjentheter. Jeg har naturligvis forventet at det skal være mange av dem. Det ble vi jo også ofte forberedt på i Addis; hvordan takle å være alene og i en ny kultur. Likevel oppleves det å være her som små spredte sjokk i en ukjent hverdag. Det høres gjerne naivt ut. Det er det også. Men sånn er det. 

På mange måter har rutinene allerede falt på plass. Men alt innimellom jobbe-spise-sove gjenstår å læres; hvor skal en handle, hva skal en handle, hvordan ta bussen, hvordan få mobilen til å fungere, hvordan ordne med internett, hvordan komme seg over gaten, hvor får en tak i solkrem osv osv. Så den første tiden har jeg funnet en slags ro i å oppsøke det mest kjente jeg har sett, nemlig kjøpesentrene. 

Slapp søndagsmorgen med bok, kaffe og kjøpesenter i Woodlands

Uansett, da jeg leste i avisen forleden ble jeg uttrykkelig beroliget! Om det skulle bli for meget av sosiale koder å knekke, for lite å sysle med, for stort savn etter kram snø under føttene eller for mange forvirrende turer i bussen, så vet jeg at det finnes mange urteleger som har en kur for det meste: