From Mzungu to Muntu

I remember when the length of the summer holiday felt like a whole year. Now, it feels like my year in Zambia has gone by like a short easter holiday. I'm only remaining with three months and my mind has started evaluating the many experiences and I'm trying to identify how this year has changed me. I guess I will never come to a final conclusion, but I can definitely say that some things have changed.

Soon it is time to move on. Come back to what I grew up to know. My home, my family, my friends, my culture. But what will be home now? Lusaka has grown on me. I'm no longer intimidated by being stopped by traffic police, I no longer fear running in the corridors in Government to push for politicians to respond to our requests, it is now normal for me to answer the phone and ask "how are you" regardless if I know the person or not.

The mighty Victoria Falls have showed me it's different shapes in April, July and September. Each time a different experience.

Elephant droppings at Livingstone Island. Glad to know that elephants only come there in the night so that we could enjoy a nice lunch at the very edge of Victoria Falls. That is, after we swam in the Zambezi and had a refreshing bath in the Devils Pool:

A few, but very memorable moments from my time in Zambia. From a stranger to an independent resident. From mzungu to muntu. White people are called mzungu here in Zambia, and I've heard that a lot! So I was very happy when I finally was called muntu (which means person, but is used mostly for black zambians) one day at the office. 

However, there are a few things that will never change. In August I visited Walvis Bay, Namibia, and I realized that you can take the girl away from the sea, but you can never take the sea away from the girl! (Cliche yes, but cliches are cliches because most of them are true) Oh, how I miss the sea; the smell of salt water, the sound of seagulls (I bet I will regret saying that after some time in Bergen again), chasing the waves and eating fresh fish..

A happy reunion with the Atlantic Ocean!

All in all, things are good. I miss Norway, but I will also miss Zambia. So the next three months will be all about savoring the remaining time and make plans for the next visit back to my second home, Zambia.

(Noen tidligere skriblerier på norsk)

Det slår meg nå. Jeg har vært her over halve perioden. Og siste tiden er pakket med besøk, så det er jammen ikke lenge til jeg sitter innpakket i ullteppet hjemme i Norge og feirer jul. Hva har jeg lært og hva har jeg opplevd?

Som tidligere beskrevet er det overraskende hvor fort alle små og store kulturelle sjokk blir til normalen og sklir ubemerket hen inn i hverdagen. Lyden fra sirissene om kvelden, kakerlakker på kontoret, sol hver dag, kjøremønsteret, de laaange høflighetsfrasene om morgenen, fraværet av tidsbegrep, stammespøker på kontoret, beskyttelsen av hverandre, gateselgere, zambiernes utrolige evne til å føle deg velkommen, søppelet overalt, kontrastene mellom fattig og rik, den sterke tilstedeværelsen av relgiøsitet både i tale og handling, den evige oppgitthet av rike investorer som tjener altfor mye på gruveindustrien mens altfor lite blir igjen til det zambiske folk, ukentlige korrupsjonssaker osv osv. Noe vil jeg aldri bli vant til, det bør jeg ikke heller, men det er mer som er kjent enn ukjent nå.

Random work Zambia

Mufulira, Copperbelt 

Solwezi, North Western

Siavonga, Southern

Not all roads are that evident. On our way to Chief Sinadambwe, Southern

Barbab tree, huuuuge, Southern

Community meeting at Chief Simaambas Palace, Southern

Good morning your Royal Highness

De siste dagene har vi tilbragt i Kabwe sammen med fem hovdinger fra Nordvest og Nord. Sammen med representanter fra gruveselskap, tjenestemenn fra ZEMA (forurensningstilsynet), stralevernet og direktoratet for gruver ser vi pa de ulike utfordringene med den raske veksten i investeringer i gruvevirksomhet samtidig som de fleste kontrollorgan er ekstremt underbemannet. Stralevernet har for eksempel kun 4 inspektorer for hele Zambia. Det er frustrerende a se mange gode forslag til forbedringer og samtidig vite at lite kommer til a skje sa lenge det ikke er nok folk til a ta seg av oppgavene. Kvaliteten pa hovdingene er ogsaa forskjellig. Noen er godt beleste og har en fin balanse mellom tradisjonell tankegang samtidig som de resonnerer i takt med fagpersoner. Andre slaar vilt rundt seg med slagord og har lite baerekraftighet i argumentene.. En synes for eksempel det er horribelt at en skal ha boeter paa forurensning. Fordi det er som aa si at det er akseptabelt. Han foreslaar heller aa jage forurenserene ut av landet! Mitt spoersmaal er da, hvem skal ta regningen? Staten? Hvor er grunnlaget for utvikling i det?

Byen vi har valgt for denne workshopen er en av verdens mest forurensede byer, Kabwe. Da gruvedrift (bly) ble startet her av det da statseide gruveselskapet ZCCM, ble ingen forurensningsbegrensende tiltak satt i kraft. Dette har fort til at avfallstoff fra gruvedriften har fritt fatt spre seg i jord, vann og luft. Sykehus har ikke ressurser nok til a engang investere i kompetanseheving/spesialisering pa blyforgiftning og mange berorte har ikke raad til behandling. Til og med enkle tiltak som vanning av hage (for a forhindre stov) forer til for dyr vannrening. Begrensning i forurensning boer ikke vaere pa befolkningens bekostning, spesielt ikke i et land der 60% lever under fattigdomsgrensen. De mest forurensede omradene er ogsaa de fattigste, saa hvordan er det mulig aa forvente at noen som ikke engang har raad til et maaltid hver dag skal bruke penger paa aa vanne hagen?

Les mer om Kabwe her: http://www.irinnews.org/Report/61521/ZAMBIA-Kabwe-Africa-s-most-toxic-city

Tittei

Internett har vist seg fra sin vanskelige side de siste ukene, men ser nå ut til å være tilbake. Kort oppsummert: Livingstone, Victoria Falls i full vigør, Copperbelt, NorthWestern province, høvdinger med mere.

Her er en liten smakebit

Høvding Museli med sin kone nummer to, vakt og oss gjester

Landsbybilde nær høvding Museli

Høvding Mumena

Village chicken jeg fikk av høvding Museli. Smakte godt

Centre Of Cigarettes og buss

ndine Indine

Dagan går og jeg har begynt på språkkurs. Med sine 72 ulike språk og Lusaka som en språklig smeltedigel har jeg brukt litt tid på å finne ut hvilket av disse språkene jeg skulle lære meg. På kontoret snakker de fleste bemba, nyanja er sterkt utbredt i byen og i øst og når vi reiser til Western province, som også er den fattigste og minst engelskspråklige provinsen, så snakkes det lozi. Det finnes dog noen språklige stridigheter å ta hensyn til. Selv om bemba er godt utbredt, så er det størst sannsynlighet for at en blir akseptert om en snakker nyanja i provinser der de ikke har dette som første språk. Valget falt derfor på nyanja og går nå til undervisning tre dager i uken på universitetet (UNZA).

Etter første time var jeg overbevist om at nyanja måtte være det riktige valget, det ligger i navnet egentlig. I am Indine = ndine Indine. 

Hilsen fra onkel reisende Mac

Generelt er zambierne veldig hyggelige og imøtekommende. Spør en hvilken som helst på gaten om hva som helst, så får en svar. Og en får et langt svar. Kortfatthet er ikke eksisterende. Etter å ha vært en tur i kamwala'en med en kollega (altomfattende marked i byen) prøvde vi å finne ut hvilken av de unummererte eller umerkede bussene vi skulle ta hjem. Fremdeles ustø i Nyanja, bevitnet jeg hefitge gestikuleringer, latter og skravling i flere minutter da hun spurte noen tilfeldige til råds. Men neida. De visste ikke hvor bussen gikk fra, men var oppriktig bekymret for at hun tok meg med ut i solen når den var så sterk og ba henne ta meg med i en taxi før jeg kom til å bli knallrød. Et par til lignende episoder, så fant vi til slutt en buss som skulle i vår retning. Vi presset oss ned i setet, venter til den ble helt full og vi rullet avgårde.

Le office

På kontoret er det litt likedan. Jeg spør et spørsmål og får en lang historie om noe helt annet tilbake sammen med svaret. Men spør jeg noen om de har planer for helgen så ler de fleste litt uforstående. Og da jeg spurte hva god helg var på Nyanja, ble jeg fortalt at det ikke finnes. Men om man fortsetter å stille de litt rare spørsmålene, så finner en til slutt noen som forstår hva du egentlig spør om og en plan for helgen kan legges. Så denne helgen har det sosiale begynt å løsne og godt er det!

Ute og danser på Polo grill

Andre dager er ikke like fylt av fart og mennesker, men det gjør ikke noe når dyrelivet er like oppsøkende og snakkesalig.

Hver morgen mellom 8 og 9 kommer han her og kakker på vinduet mitt og jeg synes det er riktig så trivelig at han er trofast til morgenritualet.

Ukjentheter. Jeg har naturligvis forventet at det skal være mange av dem. Det ble vi jo også ofte forberedt på i Addis; hvordan takle å være alene og i en ny kultur. Likevel oppleves det å være her som små spredte sjokk i en ukjent hverdag. Det høres gjerne naivt ut. Det er det også. Men sånn er det. 

På mange måter har rutinene allerede falt på plass. Men alt innimellom jobbe-spise-sove gjenstår å læres; hvor skal en handle, hva skal en handle, hvordan ta bussen, hvordan få mobilen til å fungere, hvordan ordne med internett, hvordan komme seg over gaten, hvor får en tak i solkrem osv osv. Så den første tiden har jeg funnet en slags ro i å oppsøke det mest kjente jeg har sett, nemlig kjøpesentrene. 

Slapp søndagsmorgen med bok, kaffe og kjøpesenter i Woodlands

Uansett, da jeg leste i avisen forleden ble jeg uttrykkelig beroliget! Om det skulle bli for meget av sosiale koder å knekke, for lite å sysle med, for stort savn etter kram snø under føttene eller for mange forvirrende turer i bussen, så vet jeg at det finnes mange urteleger som har en kur for det meste:

Celebrating the Chipolopolos

One week after my arrival, I'm lucky to experience the creation of a brand new national holiday.  It's the 13th of February and Zambia has just won the AFCON! The Chipolopolos, or the Copper bullets, were not amongst the favorites but  has duly proven critics wrong.

Dear Miss A invited me to her place to watch the game with her and her sisters. We made an honest effort in watching the first half at the local pub. People were standing on anything providing them with a fair view of the screen. All of a sudden the sky opened up and in seconds we were standing in rivers of muddy water. When the electricity also went out, we sought refuge at Miss As house where our nerves were thoroughly tested during the second period, extra minutes and penalty rounds!

The victory has thrown the whole country into an everlasting celebration. Silence is non-existing. People are everywhere. The singing, dancing, shouting, honking and nationwide happiness has made me redefine my understanding of "celebration". 17th of May (Norway's constitution day) has a long way to go to be compared to this.

The city busses arranged for free transport to the airport for greeting the Chipolapolos and everybody wanted to go.. It would have been great to be there. However, I`m glad I was not in that bus..

At Manda Hill a huge crowd gathered for a glimpse of the team as they arrived from the airport and the streets were packed! Having worked with HSE in the oil industry, I struggled when watching the dancing on the roof of cars and busses at start (yes, the bus on the picture with people dancing IS driving). But all the happy people around me soon made me forget the safety implications. I`m not sure if that is a good sign?

 CONGRATULATIONS CHIPOLOPOLOS!!!